Energi og Klima

– Alle tar det USA sier på COP29 med en klype salt. Om to måneder kommer de til å si noe annet og USA vil sannsynligvis ikke etterleve forpliktelsene som det nå forhandles om, sier forskningsleder ved Cicero Senter for klimaforskning, Steffen Kallbekken. 

Gjennom krig og uro. Handelskrig, politiske valg og finanskrise har FNs klimatoppmøter vist seg relativt immune. Land har møtt opp med sine delegasjoner og samlet seg rundt forhandlingsbordet. 

I år er det annerledes. Valget av Donald Trump som USAs nesten president har kastet skygger over COP29. Forrige gang Trump var president, trakk han USA ut av Parisavtalen. Det er forventet at han vil gjøre det igjen. Og det er flere grunner til at det preger årets klimatoppmøte i større grad denne gang.

– Det er høyere geopolitisk spenningsnivå. Det er klimaskeptiske presidenter i flere land i verden – også i Argentina. Klima er merkbart lavere på dagsorden og det er ekstra vanskelig å mobilisere offentlig finansiering i en tid med inflasjon, høye rentekostnader og mange har det vanskeligere økonomisk, sier Kallbekken.

Må mobilisere store pengestrømmer

Og det er nettopp finansiering som er hovedtema på årets COP.
På klimatoppmøtet i København i 2009 ble det satt et mål om at rike land skulle bidra med 100 milliarder dollar årlig i bidrag til klimakutt og klimatilpasning i utviklingsland. Dette skulle nås innen 2020. Nå skal det vedtas et nytt finansieringsmål som skal gjelder fra 2025.

– En ekspertgruppe har beregnet at behovet for finansiering fra rike land til utviklingsland er i størrelsesorden 1000 milliarder dollar i året. Altså ti-gangen det som gjelder for øyeblikket. Noen utviklingsland kom til COP29 med en forventning om at rike land burde bidra med 1100 - 1300 milliarder i året, mens rike land har vært nølende med å legge tall på bordet. For øyeblikket er det beløp i størrelsesorden 200-400 milliarder dollar som det viskes om i gangene i Baku. Men det er ennå stor usikkerhet om verden vil klare å lande en enighet på COP29, forklarer Kallbekken.

Suksess neste år kan være avhengig av suksess i år

Lykkes man ikke, kan det få store konsekvenser. Neste år skal alle land som er er part til Parisavtalen melde inn nye, forsterkede nasjonale bidrag.
- Finansiering og klimamål henger sammen. Lander man et ambisiøst klimafinansieringsmål i år, vil flere land være villige til å melde inn ambisiøse klimamål i 2025, sier Kallbekken.

Klimatoppmøtet COP29 er i gang, men det startet trått. Europaparlamentets grilling av nye EU-kommisærer er ferdig. For første gang på lenge ligger det an til at samtlige 26 kommisærer får tommelen opp.

 

Det er snart to måneder siden EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen leste opp navnene på de 26 kandidatene som er valgt til å sitte i EU-kommisjonen den neste femårsperioden.

Samtlige 26 har stilt til høring i Europaparlamentet nå i november. Parlamentet har makt til å si nei til kommisærer som ikke overbeviser. For første gang på lenge, ligger det imidlertid an til at samtlige 26 blir godkjent.

At denne prosessen ikke drar lengre ut i tid enn nødvendig, er viktig. For EU har mange utfordringer å løse. At Donald Trump vant presidentvalget i USA, gjør ikke listen av utfordringer kortere.

– Valget av Trump er en internt utfordring i større grad nå enn i 2016. Det er et helt annet EU nå. Det er regjeringer med trumpister. Det er riktig at Kommisjonen er bedre forberedt denne gang, men sannheten er at EU har problemer med å samle seg om tiltak – også tiltak som er ment å dempe skadevirkningene av valget av Trump, sier Energi og Klimas korrespondent i Brussel, Alf Ole Ask.

Storbritannia viser klimalederskap

Foruten siste nytt fra Brussel er vi i denne podkast-episoden også innom klimatoppmøtet COP29 som startet denne uka og pågår frem til 22. november. Mange statsleder glimrer ved sitt fravær på årets COP – deriblant Norges statsminister. Men Storbritannias Keir Starmer møtte opp til høynivådelen av møtet og annonserte et nytt, forsterket klimamål.

– Storbritannia skal kutte utslippene med 81 prosent innen 2035, sammenliknet med nivået i 1990. Det må man kunne kalle et ambisiøst mål. Det er i tråd med britenes bidrag til at verden klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, sier Olav Øvrebø.

Nyheter fra klimatoppmøtet COP29 før du ved å abonnere på nyhetsbrevet COP29:  https://www.energiogklima.no/nyhet/cop29

– Håpet og motivasjonen er at hvis vi tar vare på intakt natur, restaurerer ødelagt natur og slutter å bulldose  rett ut i nye områder, vil det monne og effekten er mye nærmere i tid og rom enn effekten av klimatiltak, sier klimaforsker, økolog og fagansvarlig kystlynghei ved Lyngheisenteret, Siri Vatsø Haugum.

I møte med klimaendringene er naturen vår beste hjelper.
Naturen tar opp mer enn halvparten av karbonet som vi mennesker slipper ut i atmosfæren. Men noe har endret seg.

– Vi ser et veldig stort skifte de siste ti årene. Naturens karbonopptak svinger mer fra år til år, sier Haugum.

Store naturområder som tidligere fungerte som store karbonsluk har sluttet å ta opp karbon. I noen tilfeller skyldes det kun klimaendringene. Andre steder skyldes det en kombinasjon av klimaendringer og areal-endringer. 

Tørke og barkebilleangrep. Branner. Styrtregn. Alt har betydning for naturens karbonopptak.

– Det er ikke den gjennomsnittlige temperaturøkningen naturen reagerer på. Det er de store utslagene - som veldig våte år eller veldig tørre år, forklarer Haugum.

 

– I dag skjer det lite på bakken som tilsier at skipsfarten når målet om nullutslipp i 2050. Men klimaendringene eskalerer raskere og jeg tror 2050 er for seint, sier CEO i Wallenius Wilhelmsen, Lasse Kristoffersen. 

FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO, har vedtatt at den globale skipsfarten skal nå nullutslipp innen 2050. To dager etter det amerikanske presidentvalget, konstaterer Lasse Kristoffersen, administrerende direktor i shipping- og logistikkselskapet Wallenius Wilhelmsen, at næringen må klare seg uten drahjelp fra USA de neste årene.

 - Det vil være naivt å tro at klimaarbeidet får noen som helst medvind med Trump, sannsynligvis tvert imot. Men da får vi bare kjøre på enda hardere, sier Kristoffersen.

Wallenius Wilhelmsen er globalt ledende innen bilfrakt og har en flåte på 125 skip. Selskapet har selv et mål om å redusere sine utslipp til netto null i 2040.

- Jeg er dritbekymret

Kristoffersen skapte overskrifter da han i august i år gikk hardt ut mot Norges manglende klimalederskap og han beskrev nordmenn som ansvarsløse karbonprofitører i en kronikk i E24.

- Jeg er dritbekymret fordi det skjer altfor lite i alle sektorer over hele verden nå. De som ikke er bekymret har ikke gjort hjemmeleksen sin, sier Kristoffersen.

Han etterlyser klimalederskap i befolkningen, i næringslivet og i politikken. Og er det én oppfordring han vil komme med, så er det at politiske partier bidrar til å avpolitisere klimadebatten.
- Vi har ikke tid eller råd til at partier går til valg på mer eller mindre klimapolitikk. Vi trenger tverrpolitiske kompromisser som kan stå seg de neste tiårene, sier Kristoffersen.

Donald Trump kaller klimavitenskapen svindel. Han vil øke oljeproduksjonen og trekke USA ut av internasjonalt klimasamarbeid.
– Trumps politikk vil ha mer vidtrekkende konsekvenser denne gang, sier professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og ekspert på amerikansk klimapolitikk, Guri Bang. 

En uke før valget er det umulig å si hvem som blir USAs neste president. Men valget vil ha stor betydning for amerikansk energi- og klimapolitikk og minst like stor betydning for USAs rolle i det internasjonale klimadiplomatiet.

Da Donald Trump var president i 2017-2021 trakk han USA ut av Parisavtalen. Det er ventet at han vil gjøre det samme på nytt, hvis han vinner valget 5. november. I tillegg er det hevdet at han kan komme til å også trekke USA ut av FNs rammekonvensjon om klimaendring.

- Konsekvensene vil være mer vidtrekkende denne gang. Forrige gang Trump meldte USA ut av Parisavtalen var avtalen fersk, og den inneholdt et forbud mot at parter kunne trekke seg ut de første tre årene etter at den var ratifisert. Denne gang kan USA være ute av avtalen ett år etter at utmeldelsen er sendt inn. Det samme gjelder for FNs rammekonvensjon om klimaendring. USA vil da stå helt utenfor det internasjonale klimasamarbeidet. Det kan også bli vanskeligere for den neste presidenten å få nødvendig støtte fra Senatet til å melde USA inn igjen, forklarer Bang. 

Hun er gjest i denne podkastepisoden og forklarer hva presidentvalget i USA betyr for amerikansk energi- og klimapolitikk og for USAs rolle i det internasjonale klimadiplomatiet.

Neste år skal Norge vedta og melde inn et nytt klimamål som vil være vårt forsterkede bidrag til å nå målene i Parisavtalen. Regjeringen foreslår i høringsnotatet at Norge bør vedta og melde inn et mål for 2035 som ligger i intervallet 55-80 prosent reduksjon i utslippene, sammenliknet med hva Norges utslipp var i 1990.

Ansvarlig redaktør i Energi og Klima, Anders Bjartnes, er kritisk til regjeringens forslag. I Parisavtalen er alle land forpliktet til å forsterke sitt klimamål hvert femte år. Norges eksisterende klimamål for 2030 er 55 prosent kutt i utslipp. Dermed vil ikke 55 prosent i 2035 være en skjerping av målet.
– Regjeringen skriver med rene ord – rett ut – at dette vil være et brudd med Parisavtalen. Hvordan noe sånt kan slippe gjennom den kvalitetskontrollen du må forventet at er i regjeringen, er veldig rart, sier Bjartnes.

- Signaliserer at alt er på bordet

Daglig leder i Norsk klimastiftelse, Lars-Henrik Paarup Michelsen mener regjeringen tar klimapolitikk-debatten flere steg tilbake.
– Det regjeringen signaliserer er at alt er på bordet – til og med et alternativ der vi bryter med Parisavtalen, sier han.

I denne podkast-episoden går vi gjennom de mange klimamålene og utslippsmålene Norge har vedtatt for 2030, og hvorfor Norge nå bør benytte anledningen til å sette Norge på en retning mot netto null utslipp i 2050.

Lesestoff: 

Les mer om Norges klimamål her: https://www.energiogklima.no/nyhet/sporsmal-og-svar-om-norges-klimamal

Her er regjeringens høringsnotatet om nytt klimamål for 2035: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-om-endring-av-klimaloven-regjeringens-forslag-til-norges-nye-klimamal-for-2035/id3055405/ 

Det har vært en travel uke i EU med toppmøte, og møte mellom EUs energiministre og EUs klima- og miljøministre.

Klimaminister-møtet gikk mange timer på overtid før medlemslandene klarte å enes om mandatet som EU drar til klimatoppmøtet COP29 med neste måned.
Målet om 90 prosent utslippskutt innen 2040 er ikke med i teksten, og formuleringen som sier at EU skal føre en ambisiøs og realistisk klimapolitikk vitner om at EUs medlemsland landet på et kompromiss der både landene som gjerne vil at EU skal være helt i front i den globale klimakampen og landene som er bekymret for at klimapolitikken kan bli dyr og vanskelig, ble hørt. 

Energi og Klimas korrespondent i Brussel, Alf Ole Ask forteller om det viktigste som skjer på energi- og klimafeltet i EU akkurat nå. 

 

– Vi når ikke klimamålene uten hydrogen. Men jeg tror vi skal starte med grønt hydrogen før vi går over til blått hydrogen og så tilbake til grønt, sier direktør for bærekraft i Sintef, Nils Røkke. 

Nylig ble kjent at både Equinor og Shell legger planene om produksjon og eksport av blått hydrogen fra Norge til Tyskland, i skuffen.

Begrunnelsen var at markedet ikke er på plass. Det er ikke etterspørsel eller betalingsvilje. Og i følge kommunikasjonsdirektør i Norske Shell, Jan Soppeland, er «grønt hydrogen tydelig favorisert».

Så var dette slutten på hele ideen om at Norge kan bli en eksportør av blått hydrogen?

Nei, mener direktør for bærekraft i Sintef, Nils Røkke.

Hør hvorfor i denne podkastepisoden der Nils Røkke er gjest og snakker om hydrogenets rolle i klimaomstillingen og Norges muligheter som hydrogeneksportør.

Fullt utbygd skal Northern Lights lagre 5 millioner tonn CO2 i året. I 2030 vil vi trenge omtrent 240 ganger så mye CO2-lagringskapasitet globalt.

26. september 2024 – tre år og fire måneder etter at daværende statsminister Erna Solberg la ned grunnsteinen, fikk energiminister Terje Aasland æren av å markere at første fase av Norges første fullskala anlegg for transport og lagring av CO2, Northern Lights, er ferdig.

Northern Lights er en del av Langskip-prosjektet som også inkluderer fangst av CO2 fra Heidelbergs sementfabrikk i Brevik og fra Hafslund Oslo Celsios avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud, i tillegg til transport av CO2 med skip.

Fangst fra 2025

Fangst av CO2 fra sementfabrikken starter opp første halvår 2025, og hvis alt går etter planen kan CO2-utslippene fra avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud fanges fra 2029.
Skipene som skal frakte CO2-en til Øygarden er fremdeles i Kina, men lagringsanlegget i Øygarden utenfor Bergen er altså ferdigstilt.

– Setter Norge i en globalt ledende posisjon

- Nå beviser vi for hele verden at det går an å fange, transportere og lagre CO2 trygt og permanent på norsk sokkel. Dette er en viktig del av klimaløsningene og det setter oss veldig tydelig i en globalt ledende posisjon, sa Aasland til Energi og Klima.

Northern Lights har kostet 7,5 milliarder kroner. Staten har tatt 80 prosent av regningen. Shell, TotalEnergies og Equinor eier selskapet Northern Lights JV i fellesskap og har betalt resten.

- Dette er viktig. Nå viser vi at vi har fått et prosjekt som før bare var på power point og nå er en realitet som gjør at kunder i Europa har mulighet til å lagre CO2-en sin trygt i Nordsjøen, sier konsernsjef i Equinor, Anders Opedal.

Northern Lights fase to kan være klar i 2028

I første fase har Northern Lights kapasitet til å lagre 1,5 millioner tonn CO2 per år. Men det er delvis preinvestert i en kapasitet på 5 millioner tonn per år.
- Vi er egentlig klare til å starte utbygging av neste fase så fort vi får klarsignal. Arbeidet kommer til å ta oss cirka tre år. Hvis vi får et klarsignal relativt snart, skal vi være klare i 2028, sier onshore manager for Northern Lights, Rune Nilsen.

– Viktig i diskusjonen om hva som skjer videre

Globalt fanges og lagres det ca. 50 millioner tonn CO2 i året.
For å være innenfor målene i Parisavtalen vil vi måtte fange omtrent 1,2 milliarder tonn i 2030.
Selv om Northern Lights utgjør en veldig liten del, er det likevel et viktig prosjekt, sier professor og ekspert på reservoarfysikk, Martin Fernø ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen.

- Det som jeg mener er det viktigste bidraget globalt er at vi kan eksportere teknologien – altså hvordan gjør man karbonfangst og -lagring på en god og sikker måte. Vi kan være et foregangsland. Har holdt på med dette i 10-15 år. Det som jeg gjør mer og mer nå er å snakke on hva dette er. I Norge er folk forholdsvis positive og det betyr at det er lettere å sette i gang slike store industriprosjekt. I andre deler av verden har ikke folk kjennskap til hva det er. Derfor er vi ofte ute i Europa og snakker med Tyskland og andre som har enorme utslipp, men som er skeptiske til hva dette innebærer. Når Northern Lights er på plass kan vi peke på et konkret eksempel. Og det er viktig i diskusjonen rundt hva som skjer videre, sier Fernø.

– Nå begynner jobben

Det har vært bred politisk støtte til at Norge skal bidra til kostnadseffektiv utvikling av teknologi for fangst, transport og lagring av CO2. Nå venter den vanskelige testen, mener daglig leder i Norsk klimastiftelse, Lars-Henrik Paarup Michelsen.

– Spørsmålet er hvordan vi skalerer dette opp. Staten kan ikke finansiere alt og da må selskapene komme opp med forretningsmuligheter som viser at dette kan fly, sier han.

Kan europeiske batteriprodusenter overleve i konkurranse med Kina og USA?

Svenske Northvolt skulle bli en hypermoderne batteriprodusent. En spydspiss i den grønne omstillingen. Men den siste tiden har historiene om Northvolt handlet mer om problemer med å betale lønningene, mystiske dødsfall, skuffende produksjonsvolum, bestillinger som er kansellert – og oppsigelser.

Det er flere ting som har gått galt, men Northvolts største utfordring er at batteriproduksjonen er mye mindre enn planlagt.

- Northvolt har ikke klart å leve opp til den posisjonen de har hatt som en spydspiss og et symbol på de nye grønne verdikjedene. Det er flere ting som ikke har fungert optimalt, men det største problemer er at de ikke har klart å skalere opp produksjonen. Det viser at det ikke er så enkelt som man kanskje har tenkt å bygge opp en batteriproduksjon. Det er ekstremt små feilmarginer, sier økonom og partner i Menon Economics, Jonas Erraia. 

Avgjørende teknologi i klimaomstillingen

Batterier er en avgjørende teknologi i det grønne skiftet, og det har vært en formidabel vekst i etterspørselen de siste 6-7 årene. Men den globale produksjonskapasiteten har økt enda mer.  

- Selv med en forventet årlig vekst fremover på 20-30 prosent, vil produksjonskapasiteten være høyere enn etterspørselen. Det vil være en overkapasitet i batterimarkedet i hvert fall frem til 2030, sier Erraia.

Dette gjør at konkurransen i det globale batterimarkedet er tøff, og den er særlig tøff for europeiske selskaper.

Tre utfordringer for europeiske batteriprodusenter

I en fersk rapport som Menon Economics publiserer om kort tid, peker Erraia og kollegaene på tre utfordringer som særlig treffer europeiske batteriprodusenter.

- Første utfordring er at det er en fallende vekst i elbilsalget – særlig i Europa. Den andre utfordringen er at batteriprodusenter i andre regioner – særlig i USA nyter godt av svært gunstige subsidier. Og den tredje utfordringen er den ekstremt harde konkurransen fra kinesiske produsenter som både har bedre teknologi og som har demonstrert at de har kompetanse til å skalere opp produksjonen raskt, sier Erraia.

- Et marked for europeiske batterier

Selv om konkurransen om markedsandelene er hard, tror han på ingen måte at den europeiske batterinæringen er dødsdømt.

- Men de skal finne sine nisjer for eksempel innen den maritime sektoren og tungtransport. Og så bør man i større grad koble forskning med tidlig kommersialisering. Historisk har vi vårt dårlige på det i Europa. Europeiske produsenter kan ikke konkurrere med kinesiske på pris, men det vil være kjøpere i Europa som er villige til å betale noe ekstra for et lavere klimaavtrykk og for sikkerheten det gir å ha europeisk produserte batterier, mener Erraia.