Energi og Klima

Senterpartiets fall og miljøpartienes vekst er den mest interessante trenden i årets valg, i følge valgforsker Jørgen Bølstad. 

En uke før valget anslår han et regjeringsskifte som mer enn 99 prosent sannsynlig. 
Han beregner at det er 71 prosent sannsynlig at Rødt kommer over sperregrensen og over 80 prosent sannsynlig at Venstre og Miljøpartiet de Grønne klarer sperregrensen. 
KrF ligger ifølge Bølstads beregninger dårligere an, med 33 prosent sannsynlighet for å klare sperregrensen. 

- Årets valg kan bli historisk på flere måter. Klima har ikke tidligere vært en sak som har mobilisert velgerne i stor grad, men etter at FNs klimapanels rapport ble lagt frem i august har vi sett at det har hatt stor innvirkning på valgkampen og på oppslutningen. Rødt og MDG ligger godt an til å komme over sperregrensen og Venstre ser også ut til å redde seg inn. Et av de store spørsmålene er om de rødgrønne (Ap, SV og Sp) kan få flertall alene – per nå gir jeg de 70 prosent sjanse, sier Bølstad.

At flere partier ligger an til å komme over sperregrensen, kan gi en mer ustabil politisk situasjon.
- Hvis Ap, Sp og SV trenger støtte fra MDG eller Rødt – er det større risiko for at vi får partier både på utsiden av en regjering og på innsiden av en regjering som er misfornøyde, sier Bølstad.  

Stortingsvalget 2021 ligger an til å bli et klimavalg.

Klima og klimapolitikken er kommet høyt på dagsorden og får mye plass i mediene.

- Småpartiene som har hatt klima som sin viktigste sak, griper selvsagt fatt i dette. For Arbeiderpartiet og Høyre er det mer krevende fordi de står i en spagat der de må ta mange hensyn.

Taperen er – slik det ser ut nå –  Senterpartiet. Senterpartiet har vært mer opptatt av å snakke mot enn for klimapolitikk og de har truffet dårlig med kommunikasjonen. Det kan de forsøke å snu, men jeg tror det blir vanskelig, sier Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør i Energi og Klima.

Sammen med daglig leder i Norsk klimastiftelse, Lars Henrik Paarup Michelsen, snakker han om hvilke regjeringsalternativer som fremstår som mest sannsynlige og hva det betyr for klimapolitikken.

Programleder er Kirsten Å. Øystese

Med klimapakken Fit for 55 har EU-kommisjonen denne uka lagt frem forslag til politikk og tiltak som skal bidra til at EU når målet om å redusere utslippene med minst 55 prosent innen 2030 og når målet om klimanøytralitet innen 2050. 

- Det er et tegn i tiden hvor alvorlig EU ser på klimaendringene og viljen de viser til å gjøre noe med det, sier Energi og klimas Brussel-korrespondent, Alf Ole Ask, som i denne podkasten forteller hva hovedessensen i EUs Fit for 55-pakke er, og hvordan pakken er mottatt. 

Vi i Norge er verdensmestre i å pante.
Mer enn 9 av 10 flasker og bokser som vi kjøper, tar vi med oss tilbake til butikken og putter inn i panteautomaten.

Panteordningen har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet og vi har klart å beholde den helt frem til i dag.
Uansett om vi er unge, gamle, rike eller fattige – så har vi lært oss til at tomflaskene skal pantes.

Men hvorfor er vi så lojale til panteordningen?
Og kan vi lære noe av pante-kulturen når større klima- natur- og ressurs-sløse-problemer skal løses?

Gjest i podkasten er professor i miljøhistorie ved Universitet i Stavanger, Finn Arne Jørgensen.
Han har en doktorgrad i teknologi og vitenskapsstudier fra NTNU og skrev doktoravhandling om panteautomatens historie.

- Omstillingen mot 2030 og 2050 vil kreve ekstremt mye av oss. Vi har ikke tid og råd til feilskjær, sier olje- og energiminister, Tina Bru.

11. juni la olje- og energiministeren frem Stortingsmeldingen Energi til arbeid. Havvind, hydrogen og elektrifisering er sentrale ingredienser i regjeringens plan for å gjøre Norge «grønnere og bedre». Det innebærer mer nett, mer strøm og potensielt konflikter.

- Lærdommen fra utbygging av vindkraft på land og monstermastene i Hardanger er at vi trenger prosesser som står seg over tid og ikke svinger fra bråstopp til tut-og-kjør. Vi trenger mer diskusjon og en opplyst debatt om behovet for kraft og nett. Vi trenger felles faktagrunnlag og vi trenger at politikere tør å stå i upopulære debatter. Og så trenger vi lokal oppslutning om tiltak uansett om det er snakk om å bygge nett, vindkraft på land eller havvind, sier Bru.

I denne episoden av Energi og klima forteller olje- og energiministeren om:

• Hvorfor hun har lagt så mye av seg selv i arbeidet med en energi- og industrimelding som hun mener er den viktigste på flere tiår.
• Bekymringen for klimakrisen og at vi kanskje er mindre redde enn vi burde være.
• Hva vi må lære av monstermastene i Hardanger og vindkraft på land
• Elektrifisering av sokkelen
• Norges petroleumsvirksomhet og IEAs netto null rapport
• Hvordan stortingsmeldingen Energi til arbeid bør følges opp – uansett hvem som danner regjering etter valget.

- Vi har vært i Norge i over 100 år og vi vil gjerne være i Norge de neste hundre år også. For Shell handler satsingen på offshore vind om å vokse i markeder der vi tror inntjeningen vil komme på sikt, sier administrerende direktør i Norske Shell, Marianne J. Olsnes.

Stadig flere selskaper melder sin interesse for å bygge offshore vind i Norge – nå også Shell – som har signert samarbeidsavtale med BKK og Lyse og vil søke konsesjoner for havvind på både Utsira Nord og Sørlige Nordjsø II. 

Olsnes tror det er mulig å tjene penger på bunnfast havvind fra Sørlige Nordsjø II uten subsidier.
- På Utsira Nord så kommer det an på rammebetingelsene. Det er fortsatt ganske kostbart med flyende havvind, sier hun.

Forventning om raskere omstilling i tråd med målene i Parisavtalen
Shell er et av verdens største petroleumsselskap som merker økt forventing om å opptre i tråd med målene i Parisavtalen.
I mai ble Shell pålagt av tingretten i Haag å kutte 45 prosent av alle sine utslipp innen 2030.

- Vi anerkjenner at vi har vært, og er en del av problemet. Vi har store utslipp i den tradisjonelle olje- og gassproduksjonen. Men vi kan også være en del av løsningen. Vi har kapasitet, kompetanse, kapital og investeringsvilje. Vi opplever en forventing om at omstillingen må gå raskere, og det vi med på, sier Olsnes.

– Den siste tiden har vi sett monumentale og historiske rettsavgjørelser der det særlig er rettighetene til de minste blant oss – barn og unge som ikke har noen skyld i klimakrisen – som stater og selskaper pålegges å ta hensyn til, sier fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, Jenny Sandvig.

I 2019 ble regjeringen i Nederland dømt av Høyesterett til å iverksette akutte tiltak mot klimaendringer. I april i år slo den føderale forfatningsdomstolen i Tyskland fast at regjeringens klimaplan var utilstrekkelig. I mai ble Shell pålagt av tingretten i Haag å kutte 45 prosent av alle sine utslipp innen 2030, og samme måned påla den føderale domstolen i Australia staten å vurdere hvordan barns liv trues av fremtidige klimaendringer hvis myndighetene tilrettelegger for ytterligere kullgruvedrift.

Det som er særegent når domstoler vurderer om stater eller selskaper truer grunnleggende menneskerettigheter i en rekke klimasøksmål, er at det er barn og unge – de som ikke har stemmerett i dag - som må bære de største kostnadene av valg og handlinger de ikke kan påvirke. 

- Oppgavene som står foran oss er uendelig store. Skal vi lykkes med å bygge nye næringer, arbeidsplasser og eksportinntekter må vi samles bredt om retningen og de helhetlige løsningene, sier LO-sekretær Are Tomasgard.  

I LO og NHOs nye energi- og industripolitiske plattform som underorganisasjonene Fellesforbundet, Industri Energi, El og IT Forbundet, Norsk olje og gass, Norsk Industri, Energi Norge og Nelfo har samlet seg om, er arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene enige om følgende politikk:

• Olje- og gassinstallasjoner på sokkelen må elektrifiseres, og før 2030 må det i stor grad skje med kraft fra land.
• Norge må bygge ut mer kraft fra vann, sol, vind på land og havvind
• Nettutbygging må gå raskere
• Norge må satse på CCS, havvind, hydrogen, batteriproduksjon, og prosessindustri
• En aktiv stat må bruke reguleringer, stille krav, bruke den offentlige innkjøpsmakten og ta finansiell risiko i oppbygging av nye næringer og markeder.

- Tar du IEAs nye netto null rapport, EUs Green Deal og hvis du ser hva Biden-administrasjonen varsler i USA, så er retningen tydelig. Selv om lønnsomheten i nye markeder ikke er der i dag, er det en større risiko å ikke ta noen risiko. Da kommer utviklingen til å løpe fra oss, sier Tomasgard.

Som ung miljøaktivist var han med på å få politikere, fabrikkledere, tillitsvalgte og miljøengasjerte ungdom til å samarbeide om å rydde Sørfjorden ved Odda for giftige utslipp. Han mener Norge trenger tilsvarende samarbeid og brede løsninger for å lykkes i klimaomstillingen.

- Vi er nødt til å tåle at sol og vind komplett dominerer de fleste energimarkeder, selv om det er ubehagelig. Det kommer til å koste arbeidsplasser i selskaper som ikke lenger lykkes, sier forskningssjef ved IFE, Erik Marstein.

For å nå målene i Parisavtalen vil det være behov for store mengder fornybar energi.
I rapporten Net Zero by 2050 skisserer det internasjonale energibyrået (IEA) at det fra 2030 og hvert år frem til 2050 må bygges ut fem ganger så mye sol som i 2020.

- Det vil være mulig å bygge ut mer sol enn det som legges til grunn i rapporten. Min bekymring er om markedene og reguleringene legger til rette for det.
I dag er sol og vind kakepynt på et energisystem som stort sett er drevet av alt annet. Skal vi nå klimamålene må vi bygge ut så mye sol og vind som vi bare kan, og da må alt annet tilpasse seg og legge til rette for det. Vi skal snu hele energisystemet på hodet. Det vil være ubehagelig og det vil møte motstand, sier Marstein.  

Hør hele podkasten med forskningssjefen fra IFE, der han også forteller om solpotensialet i Norge og hva han synes er mest spennende innen solforskningen.

Hvert år frem mot 2050 må det bygges ut 4-5 ganger så mye ny fornybar energi som det ble bygd ut i rekordåret 2020.

- Det er lett å bli slått i bakken av hvor store forandringer som må skje, sier ansvarlig redaktør, Anders Bjartnes.

• 18. mai la Det internasjonale energibyrået (IEA) frem rapporten som viser hvordan verden kan nå netto null utslipp i 2050.
• Det fundamentalt nye i IEAs rapport er at det ikke er behov for investeringer i ny produksjon av olje, kull og gass etter 2021. Derimot er det behov for store investeringer i lav- og nullutslippsteknologier - deriblant vind- og solkraft.

I denne podkasten forteller Anders Bjartnes, hvilke voldsomme og omfattende endringer som kreves for å nå netto null utslipp i energisektoren innen 2050 og hvilken betydning vi bør forvente at rapporten får for fremtidig energi- og klimapolitikk i Norge og internasjonalt.

Programleder er Kirsten Øystese